Midt i Sørishavet, lenger unna alt annet land enn noe annet sted på kloden, ligger en liten, isdekket vulkanøy med norsk flagg. Dette er historien om hvordan en øy som ble borte i hundre år, endte som Norges fjerneste eiendom.
Hvis du legger fingeren på et verdenskart, omtrent midt mellom Sør-Afrika og Antarktis, treffer du – hvis du er svært heldig – en prikk på 49 kvadratkilometer. Bouvetøya er regnet som verdens mest avsidesliggende øy. Nærmeste land er kysten av Dronning Maud Land i Antarktis, rundt 1700 kilometer unna. Nærmeste bebodde sted er Tristan da Cunha, over 2200 kilometer mot nordvest – og Tristan da Cunha er selv et av verdens mest isolerte samfunn.
Øya er en vulkantopp som stikker opp fra havbunnen, dekket av is og bre over nesten nitti prosent av arealet. Kysten består stort sett av loddrette klipper og brefronter som stuper rett i sjøen. Det finnes ingen havn, ingen naturlig landingsplass, og været er notorisk: tett tåke, storm og tung dønning fra Sørishavet det meste av året. Den som vil i land, må som regel komme med helikopter – og selv da er vinduene korte.
Men kanskje det mest oppsiktsvekkende; øya er norsk. Den har vært det siden 1927. Hvordan i all verden gikk det til?
Franskmannen som fant en øy – og mistet den igjen
Historien begynner nyttårsdag 1739. Den franske sjøoffiseren Jean-Baptiste Charles Bouvet de Lozier var på ekspedisjon for det franske ostindiske kompaniet, på jakt etter det sagnomsuste sørlandet – Terra Australis, kontinentet som datidens geografer mente måtte ligge der nede og balansere kloden. Gjennom tåke og drivis fikk han øye på et snødekt, bratt land og trodde han hadde funnet et nes på selve sørkontinentet. Han kalte det Cap de la Circoncision.
Bouvet fikk aldri satt fot i land. Verre var det at posisjonen han noterte, var flere grader feil. Da senere ekspedisjoner lette etter landet hans, fant de bare åpent hav. James Cook selv forsøkte på 1770-tallet, seilte gjennom området – og konkluderte med at Bouvet trolig hadde sett et isfjell. Øya var, i praksis, borte fra kartet.
Først i 1808 ble den gjenfunnet, av den britiske hvalfangstkapteinen James Lindsay, som heller ikke kom seg i land, men i det minste fikk fastslått at det dreide seg om en øy – ikke et nes på et kontinent. I tiårene som fulgte fikk øya flere navn av ulike skippere som passerte: Lindsay Island, Liverpool Island. Amerikaneren Benjamin Morrell hevdet å ha gått i land i 1822 og drevet selfangst der, men Morrell var beryktet for skrøner, og beretningen hans regnes som tvilsom.
Britene planter et flagg – og glemmer det
I 1825 kom kaptein George Norris med fartøyet Sprightly, utsendt av det britiske Enderby-rederiet. Norris gjorde krav på øya for den britiske kronen og døpte den Liverpool Island. Han rapporterte samtidig at han hadde sett enda en øy i nærheten, som han kalte Thompson Island.
Thompson Island skulle komme til å hjemsøke kartografene i over hundre år. Øya sto på sjøkart langt inn på 1900-tallet – men den finnes ikke. Ingen har noensinne funnet den igjen, og havbunnen der den skulle ligge er flere tusen meter dyp. Trolig var det et synsbedrag, en feilnavigering eller i verste fall ren dikting. Bouvetøya hadde altså ikke bare rukket å bli borte selv – den hadde fått et spøkelsesfølge.
Det britiske kravet fra 1825 ble aldri fulgt opp. Ingen okkupasjon, ingen aktivitet, ingen tilstedeværelse. Øya lå der den lå, i tåka, og verden hadde viktigere ting fore.
Hvalfangsteventyret som gjorde øya interessant
Så hvorfor ble en ubeboelig klippe i Sørishavet plutselig verdt å eie på 1920-tallet? Svaret er hval.
I mellomkrigstiden var norsk hvalfangst i Sørishavet en gigantindustri. Sandefjord og Tønsberg var verdensledende, og rederne så sørover etter fangstfelt, ankringsplasser og – ikke minst – territorielle fotfester som kunne sikre norske interesser i Antarktis. Storbritannia hadde allerede sikret seg store områder og krevde konsesjonsavgifter av norske fangstselskaper. Norge trengte egne kort på hånden.
Hvalfangstreder Lars Christensen fra Sandefjord finansierte en serie forskningsekspedisjoner med fartøyet Norvegia, med både vitenskapelige og handfast nasjonale mål. Den 1. desember 1927 gikk et mannskap fra Norvegia, under ledelse av kaptein Harald Horntvedt, i land på Bouvetøya. De heiste det norske flagget, annekterte øya for Norge og ble værende i området i ukevis for å kartlegge, måle og bygge en liten hytte – en demonstrasjon av faktisk, effektiv okkupasjon, som var folkerettens valuta.
Ved kongelig resolusjon i januar 1928 ble øya lagt under norsk statshøyhet.
Dragkampen med Storbritannia
Britene protesterte, med henvisning til Norris’ flaggplanting i 1825. Men det britiske kravet sto svakt: Et flagg plantet hundre år tidligere, uten noen som helst oppfølging, veide lett mot en fersk, faktisk okkupasjon. Det spilte nok også inn at Storbritannia hadde langt større fisker å fange i Antarktis, og at London ønsket et godt forhold til Norge i polarspørsmålene – blant annet fordi britene selv satt på enorme krav lenger sør som de ønsket anerkjent.
I november 1928 meddelte den britiske regjeringen at den frafalt kravet på Bouvetøya, og saken ble endelig avklart i 1929. Norge sto igjen som ubestridt eier.
Den 27. februar 1930 vedtok Stortinget bilandsloven, som fastslo at Bouvetøya er norsk biland. Det er en viktig juridisk finesse: I motsetning til Svalbard og Jan Mayen, som er deler av Kongeriket Norge, er Bouvetøya underlagt norsk suverenitet uten å være en del av selve riket. Samme status fikk senere Peter I Øy og Dronning Maud Land. Og fordi Bouvetøya ligger nord for 60. breddegrad sør – så vidt – omfattes den ikke av Antarktistraktatens frysing av territorialkrav. Norges eierskap til Bouvetøya er dermed helt ordinært og internasjonalt anerkjent, i motsetning til kravene på selve det antarktiske kontinentet.
Livbåten ingen kan forklare
Ingen har noen gang bodd fast på Bouvetøya, men øya har likevel rukket å produsere en av polarhistoriens beste gåter. På 1950-tallet skapte et ras en ny, lav platå-flate på nordvestsiden av øya, kalt Nyrøysa – det nærmeste øya kommer en brukbar landingsplass. Da en sørafrikansk ekspedisjon gikk i land der i 1964, fant de en forlatt livbåt i en lagune, sammen med spredte forsyninger. Ingen mennesker, ingen levninger, ingen identifikasjon. Da neste ekspedisjon kom to år senere, var båten borte.
Hvem som kom seg til verdens mest avsidesliggende øy i livbåt, og hva som skjedde med dem, er aldri oppklart. Senere gravearbeid i arkivene peker mot en mulig sovjetisk forbindelse, men noe endelig svar finnes ikke.
Som om ikke det var nok, registrerte en amerikansk Vela-satellitt i september 1979 et karakteristisk dobbeltglimt over havområdet mellom Bouvetøya og Prince Edward-øyene – signaturen til en kjernefysisk detonasjon. «Vela-hendelsen» er aldri offisielt oppklart, men mistanken har i alle år pekt mot en hemmelig prøvesprengning. Øya i tåka har med andre ord en viss evne til å tiltrekke seg mysterier.
Norsk natur – på det mest ytterste
I 1971 ble hele Bouvetøya med tilhørende territorialfarvann fredet som naturreservat. Og det er som naturverdi øya virkelig forsvarer plassen sin: Strendene og platåene myldrer av pelssel og elefantsel, og øya huser store kolonier av gullhårpingvin og ringpingvin, i tillegg til enorme mengder sjøfugl. Midt i det stormfulle Sørishavet fungerer den som en trengt, men livsviktig hvileplass.
Norsk Polarinstitutt har i perioder hatt feltstasjoner på Nyrøysa. Naturkreftene har imidlertid hatt egne meninger om saken – stasjoner er blitt tatt av storm og ødelagt av grunnbevegelser, og dagens feltstasjon «Norvegia», satt opp i 2014, er konstruert for å tåle det verste øya kan by på. Besøkene er sjeldne; det kan gå år mellom hver gang nordmenn faktisk setter beina på norsk jord der nede.
En kuriositet til slutt: Som eget territorium har Bouvetøya fått tildelt sitt eget landsdomene på internett – .bv. Det har aldri vært tatt i bruk. Verdens mest avsidesliggende øy er, passende nok, også fraværende på nettet.
Hvorfor eier Norge Bouvetøya? Det korte svaret
Fordi norske hvalfangstinteresser på 1920-tallet trengte fotfester i Sørishavet, fordi Lars Christensen betalte for ekspedisjonene som gjorde jobben, fordi mannskapet på Norvegia faktisk gikk i land og okkuperte øya da det gjaldt – og fordi Storbritannia innså at et glemt flagg fra 1825 ikke var verdt en strid.
Resultatet er at Norge, en nasjon på toppen av Europa, eier en isdekket vulkan nesten på den andre siden av kloden. Ingen bor der. Nesten ingen har vært der. Men hver gang du ser et verdenskart med landegrenser i farger, ligger det en bitteliten norsk prikk alene i Sørishavet – funnet i 1739, mistet i hundre år, og til slutt hentet hjem av en hvalfangstnasjon på sitt mest ekspansive.
Legg igjen en kommentar